Og der kjente jeg blogglysten igjen

og åpnet forfatterhannah.com

 

Kommer til å gjøre endel forandringer der snart, snart. Men da er den der igjen – for dere som lurer…. `^____^´

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Fra hjertet

Stillhet

Smerten

Som en torn

Satte den seg fast

Under foten

Da jeg prøvde å

Løpe fra meg selv.

Jeg har vært stille lenge nå. Ikke noen ville spretthopp noen vei, annet enn at jeg har fulgt opp BET, og livet utenfor nett. Jeg føler vel egentlig at det har vært en god pause, men også en vond en. Jeg har savnet å blogge-men samtidig ikke. På en rar måte. Jeg har vært et sted i livet hvor internett ikke har vært en del jeg har kunnet prioritere. La oss starte på begynnelsen. Jeg dro på BET i mai og fant fort ganske mye ut om meg selv, og visste at jeg hadde en knalltøff jobb foran meg. Jeg var døgnpasient på BET til august. Klarte meg forholdsvis bra. Trappet ned på medisiner og plutselig fant jeg meg selv uten antidepressiva i kroppen. Det var 14 år siden sist. Det var en overgang. En enorm en. Jeg gikk fra å smile og gråte på sekunder. Jeg kunne høre en sang som minnet meg om noe, trist eller ikke, og strigråte. Jeg kjente på følelsene mine. På «mitt indre» som hadde blitt neglisjert de siste 14 årene. Jeg har levd som gjennomsnittlig glad i mange år og nå gikk alt over stokk og stein.

Så kom ferietiden for oss alle. Juli/august ble både fin og trist. Jeg hater i grunnen ferietiden, men nå var jeg i Praha(!) med <3 og på fisketur hvor jeg fikk 4 sjøørret. Da jeg kom tilbake fra ferien og min behandler også kom tilbake, fortsatte vi behandlinga. Vi begynte med eksponering. Jeg gikk over fra døgn til dagpasient, med et rom på sykehuset fortsatt. Det skjedde mye i august/september som gikk veldig inn på meg. Jeg ble med ett satt på andre siden av pasient/pårørende-rollen enn den jeg vanligvis har.

Nå er vi i slutten av oktober. Jeg er inne i kneika. Jeg er deprimert, til tider suicidal, og melankolsk. Jeg sliter med alt. Alt fra å komme meg opp om morgenen til å gjøre noe som føles riktig. Alt blir feil. Heldigvis har jeg de rundt meg som jeg har. Jeg hadde tenkt å slutte av hele bloggskrivinga en stund, men fant ut at det er viktig for meg å fortsette. Fordi jeg liker å skrive. Jeg får noe ut av det. Det hjelper meg. Og da, da er det vel verdt det? Sant?

Jo, vi sier det.

2 kommentarer

Filed under Tanketømming

Valget

Du ber meg bestemme meg

Men skjønner ikke

At å stole på

Ikke er alle for

Gitt.

Du ber meg bestemme meg

Men skjønner ikke

At for å bestemme meg

Må jeg gi opp

Alt jeg har nå.

For livet er jævlig – sier du,

Men ikke verre

Enn at jeg også

Kan nyte lukten som kommer

Etter regnet.

IMG_2203

4 kommentarer

Filed under BET

Verden er en tåkedott

Jeg føler at verden er tåkete, et sted jeg ikke vet hvor jeg er meg. I dag i samtalen stilte D meg et enkelt spørsmål. Men det var umulig å svare. «Hva vil du snakke om i dag?» Jeg så bort, sa «vet ikke» og klemte på magen. Kjente muskelene i kroppen spenne seg mer. «Ikke slipp inn luft! Ikke la noe uvedkomment komme inn! Ikke la     d e t     komme ut av mageregionen!» Jeg sliter meg selv ut. Jeg er dødssliten, men kommer ikke vekk fra det. Sinne blir til angst over tid, sier han. Jeg tror du trenger å være mer tydelig. Tydelig ovenfor deg selv. Tydelig for omverden. «Jeg er det» – sier jeg. Innimellom. Jeg bare klarer ikke hele tiden..(..) Men hva som du skal ta vare på det vonde i magen, pleie det som et barn? Ville du være villig til det? I 2 minutter, 3 dager, 4 måneder, 50 år? Er du villig til å la smerten være der, for alltd? Klarer du å se det for deg? Eller virker det uoppnåelig?

Så mange spørsmål…

«Jeg tror vi forstår hva som må gjøres begge to»

6 kommentarer

Filed under BET

Man kommer ikke lenger ned enn gulvet

Hun sitter i sofaen. Samme sofa som alltid. Han sitter litt på skrå overfor henne. I en stol. Alltid i stolen. Angsten river i henne. Hun gjør alt for å slippe unna. Hadde hun kunnet hadde hun flyktet. Men hun vet hun må sitte der. Sitte der i 30 minutter til. Hvertfall.

«Nå skal vi jobbe» – sier han. Med en stemme som gjør at hun lyder. For den er bestemt. Vennlig men bestemt.

Han setter seg foran henne. Flytter stolen. Ber henne sitte med hendene på knærene. Hun viker, men han henter henne inn igjen. Om igjen og om igjen.

Hun siger ned på gulvet.

Det eneste som er trygt i rommet er stemmen hans. Ikke fokuser på blodet på veggene, ikke på noe annet enn stemmen hans som forteller henne hva hun skal gjøre.

«Pust rolig. Hold hendene på knærene. Se på meg – ikke på dem. Pust rolig. Det er ikke følelsene eller tankene som kan gjøre deg noe. Det er dine handlinger som er farlige. Pust.»

Det er 3 dager siden nå. 3 dager 3 timer og 3 minutter siden jeg ble invitert til å gå inn i det som skremmer meg mest. Dagene går i tåke. Jeg er sliten. Sliten og urolig. Men jeg kom gjennom det. Jeg lever enda. For det er sant som han sier. Tanker og følelser er ikke farlige. Det er mine handlinger som er farlige. Det er når jeg reagerer og handler på følelsene mine at jeg havner på sykehus med intox. Eller prøver å henge meg. Eller kutter. Og det er noe jeg må leve med.

4 kommentarer

Filed under BET

Hei Smerten

IMG_1027

Hei Smerten.

Jeg vet du er der.

Kom.

La meg puste med deg.

Og bli om du vil.

Hei Smerten.

Du er min.

Jeg eier deg.

Jeg ønsker deg velkommen.

For du kan ikke ødelegge meg

Mer enn du allerede gjør

5 kommentarer

Filed under Fra hjertet

A new cup of tea

Jeg har tatt et valg som gjør vondt og godt på samme tid. Jeg kjenner klumpen i hjertet når jeg skriver dette, selv om forskjellene fra tidligere kanskje ikke blir så store? Jeg har hvertfall bestemt meg for å legge ned forrige bloggen og begynne på nytt. Nye ark, ny start – sant? Jeg har overført følgerene fra «gamlebloggen» overtil denne via Bloglovin’. Jeg er jo fortsatt meg, så jeg kommer til å skrive om mye av det jeg gjorde før – men de gamle innleggene er ikke med. Jeg står for alt jeg har skrevet i den forrige bloggen, det er ikke det, men jeg trenger en ny start, «A new cup of tea».

Om noen av dere vil følge meg videre blir jeg selvfølglig veldig glad for det-

Jeg velger å sitere Halvsøstra og håper at:

«Hjertet kan’ke ta så feil»

 

12 kommentarer

Filed under Fra hjertet