Jeg føler at verden er tåkete, et sted jeg ikke vet hvor jeg er meg. I dag i samtalen stilte D meg et enkelt spørsmål. Men det var umulig å svare. «Hva vil du snakke om i dag?» Jeg så bort, sa «vet ikke» og klemte på magen. Kjente muskelene i kroppen spenne seg mer. «Ikke slipp inn luft! Ikke la noe uvedkomment komme inn! Ikke la d e t komme ut av mageregionen!» Jeg sliter meg selv ut. Jeg er dødssliten, men kommer ikke vekk fra det. Sinne blir til angst over tid, sier han. Jeg tror du trenger å være mer tydelig. Tydelig ovenfor deg selv. Tydelig for omverden. «Jeg er det» – sier jeg. Innimellom. Jeg bare klarer ikke hele tiden..(..) Men hva som du skal ta vare på det vonde i magen, pleie det som et barn? Ville du være villig til det? I 2 minutter, 3 dager, 4 måneder, 50 år? Er du villig til å la smerten være der, for alltd? Klarer du å se det for deg? Eller virker det uoppnåelig?
Så mange spørsmål…
«Jeg tror vi forstår hva som må gjøres begge to»
frostbitt.net 
<3
<3
Klem <3
Masse klemmer tilbake <3
<3 Må si jeg fikk en del å tenke på nå. Virker som du har en dyktig behandler som tar tak i ting og forsøker å gjøre hverdagen din bedre…
Glad for at jeg oppdaget den nye bloggportalen din, for da du skrev lukket blogg så fikk jeg ikke til å følge deg…
Klem fra en tåkedott til en annen
Tusen takk for at du vil følge meg videre :) Klem fra meg <3