Stillhet

Smerten

Som en torn

Satte den seg fast

Under foten

Da jeg prøvde å

Løpe fra meg selv.

Jeg har vært stille lenge nå. Ikke noen ville spretthopp noen vei, annet enn at jeg har fulgt opp BET, og livet utenfor nett. Jeg føler vel egentlig at det har vært en god pause, men også en vond en. Jeg har savnet å blogge-men samtidig ikke. På en rar måte. Jeg har vært et sted i livet hvor internett ikke har vært en del jeg har kunnet prioritere. La oss starte på begynnelsen. Jeg dro på BET i mai og fant fort ganske mye ut om meg selv, og visste at jeg hadde en knalltøff jobb foran meg. Jeg var døgnpasient på BET til august. Klarte meg forholdsvis bra. Trappet ned på medisiner og plutselig fant jeg meg selv uten antidepressiva i kroppen. Det var 14 år siden sist. Det var en overgang. En enorm en. Jeg gikk fra å smile og gråte på sekunder. Jeg kunne høre en sang som minnet meg om noe, trist eller ikke, og strigråte. Jeg kjente på følelsene mine. På «mitt indre» som hadde blitt neglisjert de siste 14 årene. Jeg har levd som gjennomsnittlig glad i mange år og nå gikk alt over stokk og stein.

Så kom ferietiden for oss alle. Juli/august ble både fin og trist. Jeg hater i grunnen ferietiden, men nå var jeg i Praha(!) med <3 og på fisketur hvor jeg fikk 4 sjøørret. Da jeg kom tilbake fra ferien og min behandler også kom tilbake, fortsatte vi behandlinga. Vi begynte med eksponering. Jeg gikk over fra døgn til dagpasient, med et rom på sykehuset fortsatt. Det skjedde mye i august/september som gikk veldig inn på meg. Jeg ble med ett satt på andre siden av pasient/pårørende-rollen enn den jeg vanligvis har.

Nå er vi i slutten av oktober. Jeg er inne i kneika. Jeg er deprimert, til tider suicidal, og melankolsk. Jeg sliter med alt. Alt fra å komme meg opp om morgenen til å gjøre noe som føles riktig. Alt blir feil. Heldigvis har jeg de rundt meg som jeg har. Jeg hadde tenkt å slutte av hele bloggskrivinga en stund, men fant ut at det er viktig for meg å fortsette. Fordi jeg liker å skrive. Jeg får noe ut av det. Det hjelper meg. Og da, da er det vel verdt det? Sant?

Jo, vi sier det.

Reklamer

2 kommentarer

Filed under Tanketømming

2 responses to “Stillhet

  1. Ja det tror jeg du har helt rett i ♡

  2. Håper du kommer deg fort over kneika og finner en løsning. Takk for at du delte igjen, har savnet blogginga di. Det er få som skriver så usesnsurert og vakkert på samme tid. Heier på deg <3
    Klem

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s