Category Archives: BET

Valget

Du ber meg bestemme meg

Men skjønner ikke

At å stole på

Ikke er alle for

Gitt.

Du ber meg bestemme meg

Men skjønner ikke

At for å bestemme meg

Må jeg gi opp

Alt jeg har nå.

For livet er jævlig – sier du,

Men ikke verre

Enn at jeg også

Kan nyte lukten som kommer

Etter regnet.

IMG_2203

Reklamer

4 kommentarer

Filed under BET

Verden er en tåkedott

Jeg føler at verden er tåkete, et sted jeg ikke vet hvor jeg er meg. I dag i samtalen stilte D meg et enkelt spørsmål. Men det var umulig å svare. «Hva vil du snakke om i dag?» Jeg så bort, sa «vet ikke» og klemte på magen. Kjente muskelene i kroppen spenne seg mer. «Ikke slipp inn luft! Ikke la noe uvedkomment komme inn! Ikke la     d e t     komme ut av mageregionen!» Jeg sliter meg selv ut. Jeg er dødssliten, men kommer ikke vekk fra det. Sinne blir til angst over tid, sier han. Jeg tror du trenger å være mer tydelig. Tydelig ovenfor deg selv. Tydelig for omverden. «Jeg er det» – sier jeg. Innimellom. Jeg bare klarer ikke hele tiden..(..) Men hva som du skal ta vare på det vonde i magen, pleie det som et barn? Ville du være villig til det? I 2 minutter, 3 dager, 4 måneder, 50 år? Er du villig til å la smerten være der, for alltd? Klarer du å se det for deg? Eller virker det uoppnåelig?

Så mange spørsmål…

«Jeg tror vi forstår hva som må gjøres begge to»

6 kommentarer

Filed under BET

Man kommer ikke lenger ned enn gulvet

Hun sitter i sofaen. Samme sofa som alltid. Han sitter litt på skrå overfor henne. I en stol. Alltid i stolen. Angsten river i henne. Hun gjør alt for å slippe unna. Hadde hun kunnet hadde hun flyktet. Men hun vet hun må sitte der. Sitte der i 30 minutter til. Hvertfall.

«Nå skal vi jobbe» – sier han. Med en stemme som gjør at hun lyder. For den er bestemt. Vennlig men bestemt.

Han setter seg foran henne. Flytter stolen. Ber henne sitte med hendene på knærene. Hun viker, men han henter henne inn igjen. Om igjen og om igjen.

Hun siger ned på gulvet.

Det eneste som er trygt i rommet er stemmen hans. Ikke fokuser på blodet på veggene, ikke på noe annet enn stemmen hans som forteller henne hva hun skal gjøre.

«Pust rolig. Hold hendene på knærene. Se på meg – ikke på dem. Pust rolig. Det er ikke følelsene eller tankene som kan gjøre deg noe. Det er dine handlinger som er farlige. Pust.»

Det er 3 dager siden nå. 3 dager 3 timer og 3 minutter siden jeg ble invitert til å gå inn i det som skremmer meg mest. Dagene går i tåke. Jeg er sliten. Sliten og urolig. Men jeg kom gjennom det. Jeg lever enda. For det er sant som han sier. Tanker og følelser er ikke farlige. Det er mine handlinger som er farlige. Det er når jeg reagerer og handler på følelsene mine at jeg havner på sykehus med intox. Eller prøver å henge meg. Eller kutter. Og det er noe jeg må leve med.

4 kommentarer

Filed under BET